Kultur

18. juni, 2021

Ceval: – Jeg ville hyle – «hvorfor er det ikke greit?».

Nå kan du lese det sterke intervjuet med vår covergirl i juni, Ceval Omar.

Noen historier rommer budskap så sterke at de skaper et ekko som går langt forbi ord og formidling. Da vi bestemte oss for å dedikere denne utgaven til «frihet», var det ingen tvil om hvem vi ville ha på cover, og igjen ble denne historien viktig å fortelle.

Dette intervjuet med covergirl i juni, modell og aktivist Ceval Omar, var på trykk i vår desemberutgave – en hyllest til kvinner – men denne historien er såpass viktig at vi vil fortelle den igjen og igjen, i håp om at det beveger oss i riktig retning av mangfold, likestilling og et samfunn fritt for fordommer.

For som Ceval sier, så handler frihet om å være ubegrenset, og etter et år preget av store begrensninger er ønsket om frihet større enn noen gang. Det får oss samtidig til å forstå at frihet er noe vi ofte har tatt for gitt, og at for veldig mange handler kampen om frihet om langt viktigere ting enn å reise og å ha besøk. Frihet handler også om å få være seg selv.

Foto: Desiree Mattsson

Make your own kind of music

Allerede som fireåring kjente Ceval på følelsen av at forventningene til hvem hun skulle være ikke stemte overens med den hun faktisk var.

– Jeg ville hyle – «hvorfor er det ikke greit?».

– For meg føltes det helt naturlig å være jente. Jeg så hvordan lillesøsteren min ble behandlet annerledes enn meg, og at det var tydelig at jeg ble sett på som gutt av alle andre enn meg selv.

Ceval svarte med å gjøre opprør – mot foreldrene og alle som nektet henne å være seg selv. Hun ville tegne kjoler og leke med Barbie, istedenfor fikk hun lekebiler og ble oppmuntret til diverse aktiviteter innen idrett; hockey, innebandy, tennis og fotball. Hun fikk etter hvert begynne på danseskole, etter å ha argumentert med at det ville gjøre henne til en bedre fotballspiller.

Ceval forsto at hun måtte skape sin egen arena hvor hun kunne være seg selv. Det begynte med språket, og hvordan hun kledde og tedde seg. Hver morgen sendte foreldrene et barn kledd som gutt på skolen, men så fort hun hadde muligheten, skiftet Ceval til klær som uttrykte hennes identitet som jente. Disse klærne gjemte hun for foreldrene. Hun var ni år.

– Jeg ble mobbet for å være meg selv, men det som er så rart er at hver gang de ropte «jente!» etter meg for å være ekle, så følte jeg meg sett.

– Under min oppvekst hadde vi ikke et språk for transpersoner, og det var heller ingen å vise til verken i magasiner eller på TV. Jeg hadde ingen jeg kunne sammenligne meg med.

Hun forteller om hvordan hun snek seg ut hjemmefra – til en idrettsarena vel å merke – men ikke for å øve på pasninger. Ceval øvde seg på høye hæler.

– Det handler om å «fake it till you make it». Hvis du tviler på deg selv når du går på høye hæler, så faller du. Så det gjelder å være selvsikker.

Part of your world

Omtrent på denne tiden i fjor var Ceval avbildet i britiske Vo- gue. Alle magasinets 26 internasjonale utgaver samlet seg for første gang rundt samme tema: Håp.

Fotograf, og Cevals beste venn, Jaqueline Landvik, fikk i oppdrag å visualisere budskapet som én av ti fotografer. Resultatet er av typen som kun oppstår gjennom perfekt samspill, og Ceval debuterte i Vogue som en umenneskelig vakker og grasiøs havfrue, drapert i pasteller signert designer Michael Olestad.

«‘If Black trans women were free, it would mean that everyone else would have to be free since their freedom would necessitate the destruction of all systems of oppression,’ said the Combahee River Collective (a Black lesbian feminist collective formed in the US in 1974). When thinking of an image that embodied the concept of hope, my friend Ceval was the first person that came to mind. Ceval is a 26-year-old Norwegian-Somali model and trans girl. In the fight for freedom, we need to centre the ones who exist in the intersection of multiple oppressions in order to truly get equality and liberation for all. This is my hope,» skrev Jaqueline Landvik i Vogue om sitt bidrag.

Ceval selv var målløs over anerkjennelsen. Hun ser ikke på seg selv som et symbol for noe.

– Jeg følte at jeg ikke fortjente det. For å si det sånn, da: Streite folk får ingen anerkjennelse og kalles et symbol for håp når de er seg selv. Jeg vil komme til et punkt der det ikke er betydnings fullt å være den man er. Jeg var 16 år første gang jeg hørte ordet «trans», og til og med da forsto jeg ikke begrepet eller hvordan jeg kunne relatere meg til det. For meg har det alltid handlet om å være meg selv, ikke et begrep. Men det jeg forsto den gangen, for ti år siden, var at jeg ikke var alene. Jeg tenkte at hvis de kan eksistere i sin sannhet, og tørre å være seg selv – så kan jeg også.

God is a woman

Kvinnehat eller misogyni, transfobi og rasisme er bare noen av fordommene Ceval møter – bare ved å være seg selv.

– I hierarkiet av undertrykkelse og diskriminering befinner transpersoner seg på bunn, og mange opplever å havne i et kokepunkt av flere fordommer. Dette er mennesker som kun lever sin sannhet, og ikke ønsker å gjøre noen noe vondt. Jeg ser på det som ganske primalt at jeg dømmes basert på hudfarge og kjønnsidentitet.

Ceval forteller om hvordan transfobi også preges av kvinnehat, og mangel på forståelse.

– Faktisk kan kvinner være noen av de mest transfobiske menneskene av dem alle. Det finnes et begrep for dette: TERF, som omtaler «trans-exclusionary radical feminists». De anerkjenner ikke transkvinner som kvinner fordi vi ikke har mensen eller kan føde barn. Men da tenker jeg at det utelukker jo mange kvinner, inklusive biologisk fødte kvinner og interseksuelle kvinner.

– Det handler om ideen om hva en kvinne skal være. Tanken på en mann som blir til en kvinne, er umulig for mange å forstå. Mitt liv handler ikke om at andre skal forstå. Jeg er ikke her for å forklare meg, men jeg er absolutt åpen for samtaler.

Fordommene blant menn fortoner seg annerledes enn hos kvinner, og mange av dem har vanskeligheter med å forstå hvordan en mann kan «velge» å være kvinne – når de er så «heldige» at de er født som menn, forteller Ceval.

– Typiske mannlige fordommer baserer seg ofte på objektivisering og seksualisering av transkvinner. Min seksualitet er for meg selv, og den er helt og holdent min egen. Det å være trygg på egen seksualitet kan ofte komme til syne gjennom selvtillit, og denne kan dessverre misoppfattes av menn. Jeg har opplevd å reduseres til en fetisj. Noen ganger kan det føles som om det «blikket» fjerner min menneskelighet.

Fordommer til tross, Ceval bærer seg med en stolthet og eleganse som ikke kan læres bort. Flere ganger under intervjuet tar hun fram en liten vifte av silke, som hun grasiøst skaper små «stormvinder» med – uten at det oppleves verken påtatt eller pretensiøst. Og hun grer håret kanskje tre ganger i løpet av tiden vi er sammen. Hun er glamorøs på en sånn «old Hollywood»-aktig måte. Ariana Grande synger om God is a Woman – og i møte med Ceval tenker jeg at hun har rett – men jeg høyner innsatsen og vurderer muligheten for at Gud kan være en transkvinne.

– Min kvinnelighet har jeg funnet i meg selv, det har alltid vært mitt sanne uttrykk. Feminitet for meg er ikke kjønnsbasert, det er nesten som en energi – et sjelelig uttrykk.

Foto: Desiree Mattsson

I’m every woman

– Kjønn for meg er både biologi og identitet. På den ene siden er det biologiske kriterier, men så er det også et spirituelt valg av kjønn. Mas- kulinitet og feminitet er ikke basert på kjønn, det er roller dannet av en ganske hard samfunnsstruktur skapt for å begrense folk. Tenk deg hvis vi alle fikk et valg, og det var tillatt å føle hva enn man måtte føle. Hvis verden var mer mottakelig for at menn kunne være mer følsomme, og lot være å dømme dem for det. Eller det fantes større rom for at kvinner kunne være både følsomme OG maskuline, så hadde vi kanskje ikke vært så begrenset i våre tanker om kjønnsroller.

Og det er nettopp disse begrensede tankene om kjønnsroller som gjør at hun – tross selvfølgeligheten det er; Ceval er kvinne – møter motstand. Selv fra de aller nærmeste.

– Jeg har mistet relasjoner, jobb og familie, som jeg naturligvis fryktet som en konsekvens av valget om å være tro mot den jeg er – men jeg har vunnet så mye mer.

– Jeg elsker familien min, og ønsker dem bare godt. Det er absolutt trist at vi ikke har kontakt, men jeg føler bare kjærlighet for dem. De har min forståelse, og jeg har empati for dem.

Freedom cut me loose

– De relasjonene jeg har nå er genuine, og det er ingenting som er viktigere enn å bli akseptert for mitt sanne jeg. De liker meg ikke for en rolle jeg spiller, en forventning jeg lever opp til, eller et ideal jeg prosjekterer – de liker meg for meg. Jeg har satt meg selv fri fra det jeg mener er unødvendig å bære på. Jeg vil heller skape mer plass til gleden over å leve, og at jeg kan gjøre det som meg selv. Det er egentlig et ganske enkelt valg – jeg velger å være en kilde til god energi. Hvis noen gjør meg vondt, og så svarer jeg med å gjøre noen andre vondt, da viderefører jeg kun dårlig energi, og så fort- setter det sånn. Derfor vil jeg heller la det stoppe hos meg.

– Jeg gjemmer meg aldri fra følelser. Jeg lar meg selv føle på det som er vondt, og aksepterer at det er sånn – men jeg lar det ikke ta over livet mitt. Når du anerkjenner følelsene dine, forstår du også at det som regel bare er nettopp det – en følelse. Det skjer akkurat nå, men det varer ikke for alltid.

– Jeg sier alltid at jeg vil heller leve ett år i sola, enn å leve 1000 år i skyggen. Så uansett hva jeg tapte, så vant jeg mer. Uansett hva som skjer i dette livet, så vet jeg at jeg er befridd. I et samfunn der vi kontinuerlig blir begrenset, har jeg valgt å ikke la meg begrense.

Freedom, freedom, 

Where are you? 

‘Cause I need freedom, too.

–Beyonce

Relatert